Det
hele er et mysterium. At jeg, en ekte
landkrabbe, skulle finne på å bli marinbiolog.
Siden jeg var en liten jente ved storhavet i Lofoten, har jeg
skrekkslagen speidet ut mot bølgene, dønningene og stormene. På god avstand.
Med føttene godt forankret på landjorden. I tråd med HMS-regler og sunn
fornuft.
Likevel var det noe som lokket og dro. Den blå overflaten,
som skiftet farge og form etter himmel. Det blå dypet, som holdt sine
hemmeligheter skjult for meg der jeg stod på land. Dragningen var så sterk at
jeg ikke kunne stå i mot. Jeg måtte få havet til å dele sine historier med meg.
Vi måtte møtes, havet og jeg. Landkrabben måtte bli marinbiolog. Sånn var det
bare.
Det hele er et mysterium. At landkrabben skulle få en
uimotståelig hang til polare havområder. Der vær, bølger og is regjerer i en
ugjestmild verden. Der isbjørner jager bytter i sprang på 60 km/t. Der små skip
utfordrer elementene på uforskammet vis. Selvsagt måtte den engstelige
landkrabben dit. Det sier seg jo selv. Det strider mot all fornuft.
Og nå er jeg her igjen. Fanget mellom fornuft og følelser.
Mellom sommerfugler i magen og engstelse over lunefulle polare lavtrykk. Jeg
føler meg sjeldent levende. Alle sansene er i høygir. Alt framstår
krystallklart. Det majestetiske landskapet med linjer som synes å finne
gjenklang i meg selv. Det yrende livet som trår fram blant snø, is og bølger
når du tar deg tid til å se. Den helt spesielle følelsen av å gjeste en verden
der mennesket fortsatt er et fremmedelement.
Etter fem års adskillelse er Svalbard og jeg ett i de neste
dagene. Sammen med 17 andre forskere fra ulike institusjoner i Norge og
utlandet, skal vi på kunnskapstokt med RV Lance nord for Svalbard. Prosjektet
som gjør det hele mulig, heter MicroPolar og er finansiert av Norges Forskningsråd.
I det fire år lange forskningsprosjektet skal vi forsøke å fravriste de polare
vannmassene deres minste hemmeligheter. Vi jakter på mikrober. De minste av de
minste organismene. Planteplankton, bakterier, virus. De som utgjør selve
grunnmuren i det marine økosystemet. De som leverer energi og mat til dyr som
havhest, hvalross og isbjørn. Karbon sanket i vannmassene fordeles oppover i
næringskjeden gjennom naturens lover. Der regelen er at noen alltid blir spist
av noen.
Den mikrobielle grunnmuren i det marine økosystemet er nært
knyttet til klimasystemene på jorden. Mikrobenes
evne til å utnytte karbondioksid til å lage energi og biomasse andre organismer
er avhengige av, avgjør hvor mye karbondioksid havet kan ta hånd om. Samtidig
påvirkes mikrobene av at klimaet endrer seg. Varmere sjøvann har konsekvenser
for den jobben mikrobene gjør. Jobben de gjør for det marine økosystemet.
Jobben de gjør for jordens klimasystem. Jobben de gjør for oss alle.
Ingen steder på jorden oppleves de
globale klimaendringene så raskt og så tydelig som her i Arktis. I MicroPolar
skal vi forsøke å finne ut hvem mikrobene som jobber for oss er, hva de gjør og hvilken betydning
de har for de store kretsløpene. Slik kan vi kanskje forstå mer om hvordan
klimaendringene vil påvirke dem og det marine økosystemet. De neste dagene skal
jeg fortelle mer om både mikrobene og menneskene som møtes gjennom
MicroPolar.
Enn så lenge seiler vi nordover. Mot de
mikroskopiske hemmelighetene som venter ved iskanten. Nord for Svalbard. Nord
for sivilisasjonen. Nord for verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar